På fjellet kan man forvente å finne typiske utmarksminner. Dette kan være spor i landskapet som er relatert til eldre, variert bruk og utnyttelse av utmarksressurser.
Det kan være spor etter bosetning og opphold over kort eller lang tid gjennom tusener av år. Sporene i landskapet kan være etter mennesker med bakgrunn i et jakt- og fangstsamfunn, men det kan også være etter mennesker med tilknytning til jordbruksbosetningen i mer sentrale områder samt fra de øvre dalstrøkene.
Jakt og fangst
Jakt, fangst og fiske, utgjorde livsgrunnlaget fra de eldste tider, og det har utgjort en viktig del av livbergingen helt fram til vår tid i disse områdene.
Fangstanordninger av forskjellige slag har eksistert siden steinalderen. I utmarks- og fjellområder er det vanlig å finne fangstgroper, enten enkeltstående eller i anlegg, beregnet på storviltfangst. Fangstanleggene utgjorde en effektiv metode for fangst av elg og rein i fjellet og i skogen. Form, konstruksjon og plassering i terrenget er i hovedtrekk de samme enten det er snakk om groper for fangst av villrein eller elg. Veggen i fangstgropa kan være oppmurt av stein i tørrmur eller treverk. I snaufjellet er den første typen, den såkalte fangstgrava den vanligste. Disse har spesielt vært i bruk til villreinfangst. I skogsbeltet er den andre typen, fangstgropa mest vanlig. Fangstgropa er gravd ned i bakken i løsmasser bestående av sand og grus.
Mellom fangstgropene i fangstanlegg både på snaufjellet og i skogbeltet ble det ofte bygd sperregjerder som stengte for de naturlige åpningene mellom gropene. I tillegg kunne det også benyttes ledegjerder til å føre dyra effektivt fram mot fangstgropa. Gjerdene kunne være bygd av stein, trevirke eller annet tilgjengelig materiale. Det er imidlertid sjelden man finner rester av ledegjerder bygget av organisk materiale i dag, men i fjellområdene er det mulig å finne fangstanlegg med ledegjerder av stein.
Dyregravene er spor etter en fangstform som var i bruk gjennom et svært langt tidsrom. Hvordan viltet har beveget seg spilte en stor rolle for utformingen av dyregravsystemene. De store systemene som kunne strekke seg over flere kilometer, ble lagt i viktige trekkruter for viltet. De kunne effektivt sperre av hele trekkruten, for eksempel mellom to vannveier eller andre naturlige hindringer. I tilknytning til trekkruter og sikre dyretråkk ved plasser som begrenser viltets framkommelighet vil det være et potensial for funn av fangstanlegg eller enkeltstående fangstgroper. Slike steder kan for eksempel finnes i nærheten av vadesteder, på eid og landtunger der dyra har sine faste trekkveier. Fangstanleggene ligger ofte med 90 graders vinkel på dyras trekkretning. Det er usikkert hvor lenge denne typen fangst hadde sitt eksistensgrunnlag, men dateringer andre steder i landet har vist at to perioder, århundrene omkring Kristi fødsel og vikingtid og middelalder var særlig intensive bruksperioder. Gjennom skriftlige kilder vet vi at de var i bruk fram til 1600-tallet. Fangstmetoden ble forbudt ved lov på 1860-tallet.
Jakt med pil og bue har vært drevet siden eldste jernalder og helt opp til nyere tid. I utmarks og fjellområder kan det være mulig å finne såkalte bogasteller for slik jakt. Dette er jegerens bueskytterstilling under fangsten, og er ofte lagt til steder som danner naturlige barrierer for dyrenes framkommelighet. Bogastillene er gjerne halvsirkelformede murer lagt opp av steinblokker i tørrmur som skjul for jegeren.
Falkefangst har vært en kjent virksomhet i grensefjellene. Falker ble dressert til å drive jakt. Denne jaktformen er avbildet på en stein på Alstad på Toten fra ca. år 1000. Den viser en rytter med en jaktfalk på hånden. Norge og Sverige var viktige leverandører av jaktfalker og vandrefalker til fyrstehusene i Mellom-Europa og Middelhavslandene. Røros, Oppdal og Dovre finnes beskrevet som steder med fangstområder for falk. Det fortelles ennå om tidligere tiders falkefangervirksomhet i grensefjellene i Sylan og Rørostraktene, og det finnes en rekke høyderygger og drag i 1400-1900-metersbeltet som bærer navn som Falkfangerhøgda og Falkhyttvola osv. Sporene etter denne virksomheten er imidlertid ikke så lett å finne ettersom de ble bygget som en gamme med nevertekning og torv over et reisverk av tre, men tuftene etter hytter kan finnes som sirkulære forhøyninger 3,5 til 4 meter i diameter.
Steinalderboplasser
Kulturminner kan ha en topografisk tilknytning til vann. Vannet har sammen med andre terrengforhold, vært bestemmende for kulturminnets beliggenhet og plassering. Mennesker har til alle tider ferdes, virket og bosatt seg langs vassdrag. Generelt sett kan man forvente å finne spor etter boplasser allerede fra steinalderen av i nær tiknytning til vann og vassdrag. Disse gamle boplassene ligger gjerne ved strendene, ofte helt ned i vannkanten, og er ofte konsentrert til utfallsosen av vann. Denne topografiske plasseringen var trolig en naturlig beliggenhet for boplasser tilknyttet jakt, fangst og fiske.
Fangststeinalderen i fjellområder gir seg først og fremst tilkjenne som boplasser med synlige spor og boplassene er relativt lette å finne gjennom prøvestikking, hvor det graves små prøvehull ned til stering grunn. Andre steder, hvor oppholdet har vært av kortere varighet, vil sporene etter menneskelig aktivitet være langt færre eller kanskje ikke synlige i det hele tatt. Slike ”funntomme” områder trenger ikke å bety folketomme områder eller områder som ikke er utnyttet av jeger- og fangstfolk. Det har imidlertid vist seg at å lete eller prøvestikke etter steinaldermenneskets tilholdssteder utenfor de nærliggende områdene tiknyttet vann og vassdrag er meget vanskelig. Områder rundt vann og langs vassdrag har et stort potensial for funn av steinalderboplasser.